Paulus' første brev til tessalonikerne

Kapittel 1

Paulus hilser menigheten i Tessalonika, 1, takker Gud for den gode begynnelse den har gjort i sin kristendom, og uttaler sin visshet om dens utvelgelse, eftersom han har forkynt dem det rene evangelium, og de har tatt imot det i troens glede, så at deres ry nu har bredt sig vidt ut over landene, 2-10.
1 Paulus og Silvanus og Timoteus - til tessalonikernes menighet i Gud Fader og den Herre Jesus Kristus: Nåde være med eder og fred! 2 Vi takker alltid Gud for eder alle når vi kommer eder i hu i våre bønner, 3 idet vi uavlatelig minnes eders virksomhet i troen og arbeid i kjærligheten og tålmod i håpet på vår Herre Jesus Kristus for vår Guds og Faders åsyn, 4 da vi er visse på at I er utvalgt, brødre, I som er elsket av Gud. 5 For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet, likesom I jo vet hvorledes vi var iblandt eder for eders skyld, 6 og I blev efterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd, 7 så I er blitt et forbillede for alle de troende i Makedonia og Akaia. 8 For fra eder har Herrens ord lydt ut; ikke bare i Makedonia og Akaia, men allesteds er eders tro på Gud kommet ut, så vi ikke trenger til å tale noget om det; 9 for selv forteller de om oss hvad inngang vi fikk hos eder, og hvorledes I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud 10 og vente på hans Sønn fra himlene som han opvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.
 

Kapittel 2

Paulus minner de kristne i Tessalonika om hvor ærlig, trofast og kjærlig hans ferd blandt dem hadde vært da han forkynte dem evangeliet, 1-12. Han taler om de trengsler som har rammet dem for deres tros skyld, at de er dem en ære, idet de har lidt det samme som modermenighetene i Judea, som også er blitt forfulgt av sine vantro landsmenn, 13-16. Han vidner om sin uforandrede kjærlighet til dem, 17-20.
1 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt; 2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid. 3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik; 4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. 5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne, 6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler; 7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, 8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. 9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder. 10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende, 11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte 12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet. 13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror. 14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene, 15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, 16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem! 17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn, 18 fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss. 19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme? 20 I er jo vår ære og vår glede.
 

 Kapittel 3

Paulus taler videre om sin uforandrede kjærlighet til tessalonikerne. Da lengselen efter dem blev ham for sterk, hadde han sendt Timoteus til dem, 1-5; nu, da Timoteus igjen er kommet til ham med gode tidender fra dem, gleder han sig av hjertet, og beder uavlatelig til Gud at han må få se dem igjen, 6-11. Han ønsker dem vekst i kjærlighet og i hellighet, 12. 13.
1 Derfor, da vi ikke lenger kunde holde det ut, fant vi det best å bli alene tilbake i Aten, 2 og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium, for å styrke eder og formane eder om eders tro, 3 at ikke nogen måtte bli vaklende i disse trengsler. I vet jo selv at vi er satt til det; 4 for da vi var hos eder, sa vi eder også forut at vi vilde komme til å lide trengsel, som det også gikk, og som I vet. 5 Derfor sendte jeg da også bud, da jeg ikke lenger kunde holde det ut, for å få vite om eders tro, om fristeren skulde ha fristet eder og vårt arbeide skulde bli forgjeves 6 Men nu, da Timoteus er kommet til oss fra eder og har båret oss godt budskap om eders tro og kjærlighet, og om at I alltid har oss i vennlig minne og lenges efter å se oss, likesom vi lenges efter eder, 7 så blev vi da, brødre, trøstet over eder i all vår nød og trengsel, ved eders tro. 8 For nu lever vi, såfremt I står fast i Herren. 9 For hvad takk kan vi gi Gud til vederlag for eder, for all den glede som vi har over eder for vår Guds åsyn, 10 idet vi natt og dag inderlig beder om å få se eders åsyn og bøte på det som ennu fattes i eders tro? 11 Men han, vår Gud og Fader, og vår Herre Jesus styre vår vei til eder! 12 Og eder gi Herren rikdom og overflod av kjærlighet til hverandre og til alle, likesom vi har den til eder, 13 forat han kan styrke eders hjerter, så de blir ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige!
 

 Kapittel 4

Paulus formaner leserne til å vokse i helliggjørelse, og navnlig til å avholde sig fra hor og havesyke, 1-8. Han roser dem for deres broderkjærlighet, formaner dem til å vokse i den og å legge vinn på et stillferdig og arbeidsomt liv, 1-12, og lærer dem at de avdøde kristne like så vel skal bli samlet med Herren på den ytterste dag som de da levende, 13-18.
1 For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at likesom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mere gjøre fremgang deri. 2 I vet jo hvilke bud vi gav eder ved den Herre Jesus. 3 For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor; 4 at hver av eder vet å vinne sig sin egen make, i helligelse og ære, 5 ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud; 6 at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vidnet for eder. 7 For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. 8 Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i eder. 9 Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at nogen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre; 10 I gjør det jo også mot alle brødrene i hele Makedonia. Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mere gjør fremgang deri, 11 og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder, 12 forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til nogen. 13 Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. 14 For så sant Vi tror at Jesus døde og stod op, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. 15 For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; 16 for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først opstå; 17 derefter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer op i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ord!
 

 Kapittel 5

Ingen vet når Herrens dag kommer; derfor må de troende våke og holde sig rede til å møte den og til å ta imot den frelse som denne dag skal fore med sig, 1-11. De skal skjønne på sine forstandere og ta sig av hverandre med formaning og trøst, 12-14. Paulus formaner dem til andre dyder, og ønsker at Gud vil hellige dem aldeles, 15-24. De skal bede for ham, hilse brødrene og la dette brev lese for alle, 25-27. Han ønsker dem alle nåde, 28.
1 Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder; 2 I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 3 Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly. 4 Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; 5 for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. 6 La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! 7 De som sover, sover jo om natten, og de som drikker sig drukne, er drukne om natten; 8 men vi som hører dagen til, la oss være edrue, iklædd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; 9 for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, 10 han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham. 11 Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre, som I og gjør! 12 Men vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblandt eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, 13 og at I holder dem overmåte høit i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre! 14 Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle! 15 Se til at ingen gjengjelder nogen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle 16 Vær alltid glade, 17 bed uavlatelig, 18 takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder. 19 Utslukk ikke Ånden, 20 ringeakt ikke profetisk tale; 21 men prøv alt, hold fast på det gode, 22 avhold eder fra allslags ondt! 23 Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennem, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! 24 Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det. 25 Brødre, bed for oss! 26 Hils alle brødrene med et hellig kyss! 27 Jeg besverger eder ved Herren at I lar brevet bli lest for alle brødrene. 28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder!

--*--